Den eldste skolebygningen har fått nytt tak
Den eldste skolebygningen vår har nå fått et etterlengtet nytt tak. De gamle takplatene, som en stund har vært klare for utskifting, var av en dårlig kvalitet. Store grener fra mangotrær hang over taket, og nedfall av moden mango hadde slått flere store hull i taket.
Det nye taket er utstyrt med nye takplater av mye bedre kvalitet enn de forrige. I tillegg ble deler av takkonstruksjonen byttet ut for å styrke bygningen og øke dens levetid. Det var kritisk å få arbeidet ferdigstilt før den kommende regnsesongen for å sikre at både elever og lærere kan oppholde seg tørt og trygt innendørs.


Mitt første møte med The Gambia, kulturen og menneskene
Av: May Jorun Bjølgerud
Mitt første møte med The Gambia var både tankevekkende og rørende.
Jeg reiste dit i mars 2025 for å besøke Christian, som var min nabo her i Norge for noen år tilbake. Han er født og oppvokst i Gambia, men forlot alt og alle og flyttet med sin kone til Norge. Da de gikk fra hverandre etter noen år- reiste han hjem til Gambia igjen. Vi har holdt kontakt de 12 årene som har gått, via sosiale medier, og telefon. Det kunne gå lang tid uten å høre noe fra ham, men ut ifra hva han fortalte og bilder han sendte forstod jeg at han og familien kunne behøve litt hjelp, selv om han aldri spurte om noe. Han var alltid strålende blid da vi snakket sammen, uansett hvor vanskelig ting kunne være.
Jeg hadde hørt at den gambiske befolkningen er varme og gjestfrie, men det var først da jeg kom dit at jeg virkelig forstod hvor mye varme og vennlighet som finnes i dette lille landet. Allerede ved ankomst ble jeg møtt av smil, åpne armer og en rolig, men livlig stemning.
Alt føltes nytt – luktene, lydene og den sterke solen – men menneskene fikk meg raskt til å føle meg velkommen. Det var som å tre inn i en verden hvor fellesskap og omsorg står i sentrum. Jeg så tydelig forskjell på fattig og rik, og i turistområdet ved Senegambia var det dyre restauranter og dyrere varer.


Før reisen tok jeg kontakt med Berit i Heartlift, mest for å få hennes syn på hvor trygt det ville være for meg å reise nedover alene, hvilke vaksiner jeg burde ha og litt generelle tips før turen. Det var betryggende og nyttig. Jeg hadde kun få dager til
rådighet og fikk dessverre ikke besøkt Heartliftskolen denne gangen, men jeg håper på å få til det snart.
Christian er som eneste sønn pliktet til å hjelpe både søstrene sine og foreldrene. Alt han har deler han. Christian har jobbet hardt for å betale skolepenger for sønnen sin i alle år, og Pahkasmir er nå klar for å ta eksamen og avslutte 12.trinn. Christian har ønsket at sønnen skal bli elektriker, men Pahkasmir er veldig motivert for å studere landbruk, og han har en drøm om å påvirke politisk og å bedre forholdene for dette i Gambia for kommende generasjoner.
Christians søstre har 7 barn til sammen, og alle barna fikk hver sin skolesekk fra Norge, fylt med penal, skrivesaker, blyantspissere, viskelær, skrivebøker, klistremerker og tegneblokker. Jeg hadde også pakket aktivitetsbøker og malersaker, og i hver sekk la jeg noen små leker – bamser, barbiedukker og annet jeg håpet ville glede dem. De små jentene tok sekkene på ryggen med en stolthet som rørte meg dypt. De gikk rundt med skattene sine, men det var ikke dukkene eller lekene som var viktigst for dem. Det var selve skolesekken som var stas. Å se hvordan noe så enkelt kunne bety så mye, var sterkt og inspirerende.


Jeg hadde også med fotball til «Uncle Chris», men barna tok raskt over den, og snart var gata full av liv. Barna fra hele nabolaget strømmet til, og det ble flere timers lek, latter og fotballspill i sol og sand. Ballen ble brukt intenst hver eneste dag, og da jeg kom tilbake på besøk senere, var den nesten oppbrukt – slitt ned av glede, fellesskap og barns grenseløse energi.
Gjennom Christian og familien hans fikk jeg oppleve gambisk hverdagsliv på nært hold. Jeg var med å trekke garn på stranda, var med på marked, og lærte meg å forhandle på priser! Det hjalp å ha lokale med da. Jeg smakte tradisjonell mat som Domoda og Benechin, og så hvordan måltider binder folk sammen. Det å dele mat, og
Christians familie
å snakke sammen under måltidene. Jeg drakk masse grønn te, som de laget i tre omganger på de samme bladene. Den ble tilberedt på et lite bål, i en liten tekanne. Hver kveld satt vi utendørs og drakk te sammen, og delte med alle. Jeg lærte meg å lage Domoda (gambisk nasjonalrett), og det har vi laget hjemme i Norge flere ganger etter jeg kom hjem. Hver dag drakk vi «cafe toubah» med melk og bittelitt sukker. Den kaffen er et godt minne. Den hadde en spesiell jordaktig smak, og da vi hentet den med oss fikk vi den varme kaffen med – tømt oppi en dobbel plastpose.
Det jeg tar med meg hjem er minnet om alle fargerike klær, all musikk, rytmer, smil, varme og bevegelse. Musikken, dansen og latteren fylte gatene og hjemmene. Menneskene viste en omsorg og raushet som gjorde sterkt inntrykk – særlig med tanke på hvor lite de fleste faktisk har. Christian sin fetter, Sang, drømmer om å bli bonde. Han har jobbet på Senegambia Beach Hotel i mange år, og fått kjøpt seg et stykke land lengre inn fra kysten. Han jobber 12-timers dag, seks dager i uken. Mandager er hans fridag, og da reiser han inn til tomta si og vanner og luker og gjødsler og jobber for å utvikle det han har der. Han har 8000 Dalasi i månedslønn fra hotellet, det tilsvarer ca 1200 Nkr. Han fortalte han betaler 1000 Dalasi i måneden i skatt. Han har ikke mye fritid å bruke penger på, det går til transport til og fra jobb, og til mat og litt til sparing, resten deler han med familien. Han sier han er heldig som har en jobb.


Christian jobber for onkelen, Sang sin far. Han jobber med muring. Det er hardt arbeid og mye bæring, også 10-11 timer, og for en full dags arbeid får han 200 Dalasi. Det er så vondt å tenke på, 36 kroner for en dag med slit i varmen. Ikke regulert med pauser og HMS som vi er kjente med her hjemme i Norge.
Christian og søstrene ønsker virkelig å få alle barna gjennom skole, de ser at det er viktig, heldigvis. Ene søsteren har vært gift med en muslimsk gambisk mann, så sønnene går på vanlig engelsk skole først, og så koran undervisning etterpå. Ikke så mye tid til lek og moro. Alle barna gjør ærend for foreldrene, passer mindre søsken og hjelper til fra ung alder.
Det var starten på Ramadan mot slutten av oppholdet mitt. 80-90% av menneskene i The Gambia er muslimer, men Christian sine foreldre er kristne. De har vokst opp med en kristen tro. Jeg er veldig imponert over menneskesynet, fordi det var sånn respekt for hverandre, uavhengig av religion.
Jeg hadde kjøpt en stor Djembe (tromme) til Christian på markedet, den ble med på stranda. Da vi satt der spurte jeg om han kunne spille litt for meg som han pleide i Norge. Han sa «Nei, jeg kan ikke spille, det er Ramadan.»
Jeg lo, og sa «ja, hva så, du er jo ikke muslim, og markerer ikke Ramadan?» «Nei, » svarer Christian. «men de er gambiske folk, og jeg er også gambisk, så jeg velger helt naturlig å respektere deres ramadan ved å ikke spille musikk når de ikke kan gjøre det». Christian hadde bodd mange år i Norge, og vet at sånn er det ikke her, men for meg var det en fin påminnelse.

Mitt første møte med The Gambia lærte meg noe viktig: at ekte rikdom ikke handler om materielle ting, men om fellesskap, kjærlighet og evnen til å dele. Jeg vil hver måned fremover dele av det jeg har, for jeg vet noen trenger det.
Jeg er ikke personlig kristen, men jeg husker så godt ligningen, at om «du gir en mann fisk så har han mat en dag, om du lærer han å fiske har han mat resten av livet». Jeg er overbevist om at den beste måten å hjelpe på er å hjelpe de med et fungerende skolesystem, og følge opp ungdommene ut over i arbeidslivet.
Så mange voksne har ikke skole, de kan ikke lese eller skrive skikkelig, de forstår ikke konsept med sparing og investering. De har det de har her og nå, og deler med andre om de har mer enn de selv trenger. De har ikke lært å planlegge for framtiden. Så mange voksne burde fått tilbud om kurs i dette også, men kulturen med å dele og å «sende penger hjem» er sterk.
Jeg reiste hjem med hjertet fullt av minner, og et ønske om å reise tilbake – ikke bare som besøkende, men som en som har fått en ny familie og et nytt perspektiv på livet.
Årets avgangselever
Skoleåret nærmer seg slutten, og mange av våre elever er snart ferdig med 12. klasse. I fjor valgte fem avgangselever, 4 jenter og 1 gutt) å starte på en toårig yrkesskoleutdanning på den norske yrkesskolen, Gambia Partner. Vi håper å kunne tilby det samme til fem nye elever i år.
Vi setter stor pris på din støtte som fadder, og håper du har lyst og anledning til å fortsette ditt engasjement.
Selv om vi ennå ikke kan forutse hvilke elever (f.eks ditt fadderbarn) som vil velge yrkes-utdanning, er din støtte avgjørende for at vi skal kunne gi dem muligheten. I tillegg til yrkesskole, tilbyr vi også opplæring innen søm og data, som flere avgangselever har valgt å følge.
Din hjelp har stor betydning for disse ungdommene, og vi håper du vil være med oss videre i dette viktige arbeidet. Også du som ikke har avgangselev er selvfølgelig hjertelig velkommen med støtte til ungdommene våre.
Takk for ditt engasjement ❤️
Samarbeidet med MyFarm
Vi er så heldige å ha nært samarbeide med MyFarm, som er et knutepunkt for læring, vekst og fellesskap. I gambiske skoler er muligheter for utvikling utenfor den vanlige akademiske læreplanen sjeldne. Imidlertid er våre elever og ansatte så heldige å kunne dra nytte av hyppige besøk både fra og til MyFarm, et unikt læringsmiljø for kreativitet i fri utfoldelse, landbrukseksplorasjon og mye mer. Ved MyFarm har studentene muligheten til å uttrykke seg på måter som går utover tradisjonell skolegang. Enten gjennom praktiske gårdsaktiviteter, innovative workshops, eller kunstneriske bestrebelser. Her oppfordres de til å utforske sine interesser fritt. Dette nærer ikke bare fantasi, men gir også verdifulle ferdigheter som bidrar til både personlig og akademisk vekst. Et initiativ knyttet til MyFarm er Leap Learning, som legger vekt på alternative læringsmetoder. Ved å innlemme denne tilnærmingen får elevene ta ansvar for egen læring og utforske apper og oppgaver etter sitt eget ferdighetsnivå og i sitt eget tempo. Vi er heldige å ha dette også på vår skole. I tillegg til studentstøtte, er MyFarm også meget viktig for våre ansatte. De får jevnlig veiledning og oppmuntring, noe som fremmer et samarbeidende og støttende arbeidsmiljø. Hyppige møter holdt på MyFarm gir de ansatte muligheten til å utveksle ideer, forbedre undervisningsmetoder og styrke sine profesjonelle bånd.

